Start av pæresesongen Pærer er mer enn friske
(hjelpemiddel) - Pæren er helt feil i skyggen av eplet. Frukten har mye å tilby når det gjelder smak og tolereres godt av de fleste på grunn av sin lave surhet. På kjøkkenet kan det tilberedes søtt og krydret. Det smaker i mus og kompott, men også på osteplade og som akkompagnement til spill. For den velkjente "Pear Helene" dampes fruktene i sukkervann og serveres deretter med vaniljeis og sjokoladesaus.
Pærer inneholder mange positive ingredienser som er spesielt konsentrert under skallet. Disse inkluderer provitamin A, vitaminer B1, B2, C, folsyre og mineraler kalium, kalsium, fosfor og jern. Det vannløselige fiberpektinet stimulerer tarmaktiviteten og støtter utskillelsen av kolesterol.
Pæren (Pyrus communis) er som eplet en tomtefrukt og tilhører familien til rosenfamilien. Den kommer hovedsakelig fra trepæren og noen viltformer, som har sitt hovedfordelingsområde i Sentral- og Sør-Europa til Lilleasien. Det er nå rundt 2500 pæresorter.
Den viktigste kultaren i Tyskland er "Alexander Lucas". Denne pæren har en ganske klumpete form. Massen er saftig og litt kornig med en søt sour smak. "Abate Fetel" er den viktigste importerte pæren fra Italia, og holder også noen dager i fruktskålen. Sorten "Gute Luise" er opprinnelig fra Frankrike og overbeviser med sin saftige masse og melonlignende duft. Veldig kjent er "Williams Christ" -pæren, som allerede var kjent i England i det 18. århundre. Skallet endres fra grønt til gyldent gult under modning med rødt trykk på solsiden. Frukten smaker surt-søt med et snev av muskatnøtt og utstråler vanligvis en sterk duft. "Williams Christ" er spesielt egnet for konservering og for alkoholholdige drikker.
For å oppnå full glede, holdes de fleste pærer i spesielle leirer. Først da kommer de inn i handelen.
Kjøp med alle dine sanser. Fruktene skal gi litt fingeravtrykk, gi en behagelig duft og ha en jevn hud uten trykkmerke. Myke frukter med brune flekker er overfylte og derfor ikke et godt valg. Heike Kreutz, hjelp