Autohemotherapy

den Autohemotherapy tilhører de irriterende terapiene. Dette er terapier hvor kroppen får stimuli, for eksempel i form av varme, kalde eller homøopatiske midler. Kroppen forsøker da å aktivere sine selvhelbredende krefter på grunn av stimuli. Når det gjelder selvblodsterapi, er den ekstra stimulansen en liten mengde av ditt eget blod. Ens eget blod er anerkjent som "fremmed", noe som får det til å overvinne stimulansen og deretter starte en helingsprosess.

Innhold:
Autohemotherapy
Metoder for autolog blodbehandling
Typer av selvblodsterapi
Virkemåter til selvblodsterapi
bruksområder
Kontra

Metoder for autolog blodbehandling

I selvblodsterapi er det to forskjellige metoder for utførelse. Således blir enten blod tatt fra armvenen eller en liten dråpe kapillærblod fra fingertuppen. Etterpå, i tilfelle venppunktur, returneres dette blodet til kroppen ubehandlet eller behandlet. I tilfelle av kapillærblod, er den tilbaketrukne dråpen forberedt til oral inntak i henhold til homøopatiske bestemmelser.

Typer av selvblodsterapi

1. Uendret eget blod
En liten mengde venøst ​​blod fjernes og reinjiseres inn i kroppen straks etterpå. Dette skjer enten i form av en muskulær injeksjon (i.m.) i gluteal muskel eller som en injeksjon under huden (s.c.) i underarmen. Den muskulære injeksjonen er mye mer vanlig. I subkutan form (under huden) betraktes den lille mengden blod som en såkalt depot, som når den legges under huden, sprer seg veldig sakte.

2. behandlet eget blod
Her legges et homøopatisk middel til det tilbaketrukne blodet. Valget av middelet kommer fra pasientens startposisjon. Eksempelvis er echinacea brukt for å forebygge infeksjoner og, i tilfelle av allergi, et naturopatisk middel, for eksempel sitrus limon.

Både ubehandlet og renset blod startes ved å ta en liten mengde på ca. 0,1 til 1 milliliter og øke mengden blod fra behandling til behandling. Selvblods terapi utføres vanligvis 8 til 10 ganger i uken. Ved akutte prosesser blir det autologt blod noen ganger gitt flere ganger i uken.

3. Potent eget blod
Dette kalles autolog blodnode ... En dråpe kapillærblod tas fra fingertuppet. Denne lille bloddråpen blir deretter forsterket i henhold til homøopatiske forskrifter, som rystes. I en D-potens fortynnes 1:10, i en C-styrke, er fortynningen i forholdet 1: 100. For eksempel, tilsett 10 dråper alkohol til en dråpe blod, rist 10 ganger og deretter få potens D1. Fra denne forberedte løsningen tas igjen en dråpe, plassert i 100 dråper alkohol og ristet 10 ganger. Dette gir kraften D2.

Valget av styrke er avhengig av behandlingen. Dermed varierer typen søknad i en allergiebehandling fra det i en forsvarsøkning. Ulike potensialer blir valgt og tatt med bestemte intervaller over en bestemt tidsperiode. Det potenserte autologe blodet brukes hovedsakelig hos barn, høye allergiske personer eller i tilfelle av injeksjonsangst.

Virkemåter til selvblodsterapi

Uansett om det er oralt eller injisert blod, gir begge variasjoner kroppen den minste stimuli. Her er forsvarssystemet etterspurt. Dette reagerer og må håndtere den invaderte stimulansen, det vil si eget blod. Leukocyttallet øker, det blir stadig mer dannede antistoffer, og muligens øker kroppstemperaturen litt. Parallelt startes en helingsprosess. Noen ganger kan det hende at etter den første injeksjonen eller det muntlige inntaket oppstår en såkalt første forverring. Dette betyr at symptomene blir værre for tiden, men dette blir raskt til motsatt.

Hvis det er en allergibehandling, så er selvblodsterapi sett på som en såkalt trening for immunsystemet. Immunsystemet bør gjøres for å ikke overreaktere, som det er tilfellet med en allergi, men igjen gi en normal forsvarsevne. På samme måte er det viktig å starte med en allergi behandling i allergi-fri tid med selvblodsterapi.

bruksområder

Selvblodsbehandlinger brukes ofte i sykdommer som allergier av noe slag. Ofte er årsaken til bruken av den autologe blodbehandlingen også et svekket immunforsvar. I tillegg er det sykdommer som eksem (atopisk eksem), psoriasis (psoriasis) samt reumatiske og kroniske inflammatoriske sykdommer, hvor det ofte er selvbetjent blodbehandling det valgte stoffet.

Kontra

Selvblodsbehandlingen bør ikke brukes i blodkoagulasjonsforstyrrelser, flebitt og alvorlige sykdommer, så vel som ved inntak av glukokortikosteroider, blodfortynnere og immunosuppressive midler. (Susanne C. Waschke)