TIDEN FOR homøopati

ZEIT of Homeopathy: En mening fra den tyske sentrale sammensetningen av homeopatiske leger (DZVhÄ)

12/13/2010

TIDEN DEN 9. desember 2010 har rett til: „Hemmeligheten til homøopati.“ De grunnleggende uttalelsene: Homeopati er en placebo, men en effektiv en. Konvensjonell medisin bør lære av henne.

Denne artikkelen er en milepæl. Ikke ofte behandler en av de store tyske ledende mediene homøopati i detalj og differensieres samtidig - inkludert fordeler og ulemper. Dette faktum er å bli verdsatt - selv om noen materielle svakheter er åpenbare.

Hvorfor er denne utgaven av ZEIT noe spesielt - og ikke selvsagt? I lys av helsepolitikkens betydning for homøopati og dets positive bilde i brede sirkler av befolkningen - selv og spesielt de mer utdannede klassene - kan man ganske stille dette spørsmålet. Det følger ikke nødvendigvis med de vanlige vantene i media, og fordømmer stavende opinionen fra flertallet av forbrukerne som en absurditet.

Svaret er: en journalist kan snakke for eller mot atomkraft, han kan snakke ut for eller mot økologisk landbruk, og han kan også uttrykke denne eller den oppfatningen om klimaendringer uten å true sitt rykte som en anerkjent journalist. På den annen side kan det bare være en seriøs mening om homøopati: det er en placebo-effekt; i det meste er nyanser av denne utsagnen tillatt. Selv sunn fornuft forteller deg endelig at et stoff der ingenting er i det, kan ikke ha noen effekt; eller som Stefan Schmitt, sier ZEITs advokat: „Å stole på alle bevis på doktors og pasientens felles tro på uklar terapi er rett og slett uærlig, selv med gode hensikter.“

"Det er styrke, dumt!” - kan bli funnet i en modifisering av et kjent sitat. Hvis man ser på de tilgjengelige dataene på bevis på homøopati, kan man i det minste spekulere på at metoden lenge ville vært akseptert og etablert, hvis det ikke var det lille problemet med potensiering.

Klaus Linde (da ved Senter for komplementær medisin Forskning ved det tekniske universitetet i München) har uttrykt noen akademiske for noen år siden: "Vis alle relevante publiserte oversiktsartikler [...] at flertallet av studiene har gitt positive resultater (dette gjelder også for arbeid av Shang et al.). Det er også ubestridt at positive resultater ikke er like vanlige i metodisk gode studier som hos de mindre gode, men dette betyr selvsagt at det også er positive blant de gode studiene Det er derfor ikke klart for kliniske forskere om det foreligger positive bevis fra placebokontrollerte studier, men om det er tilstrekkelig å demonstrere effekten av homøopati gitt lav plausibilitet vitenskapelig.

Hvis medisinene ikke var så fortynnet at det ikke er noe igjen der, etter alt vet vi om kjemi, da ville vi ikke engang ha denne diskusjonen om bevisene for homøopati.

· Det er relativt omfattende data fra helsetjenesterforskning som viser at utvalg av diagnoser behandlet tilsvarer konvensjonell praksis (tysk studier) eller enda litt strengere (sveitsiske data); og at behandlingsresultatene (fra pasientens synspunkt) er ekvivalente eller litt bedre.

· Det er ganske mange dobbeltblindstudier som taler for en narkotikaspesifikke effekt.

· Det finnes en rekke eksperimentelle data fra grunnforskning, som også snakker for en bestemt effekt.

· Fra homøopatisk behandling av alvorlige epidemier, som kolera, kopper, tyfus og spansk influensa, finnes det en rekke historiske data som er konsekvente og vanskelige å forene med en placebo-effekt. Også disse dataene stemmer overens med moderne erfaringer fra utviklingsland.

· At likhetsprinsippet er en plausibel mekanisme, kan forklares med letthet - men er trolig verdt en egen artikkel.

· Det faktum at prinsippet om legemiddelprøving også fungerer dobbeltblind, bekreftes også

· Saksrapporter om homøopatisk praksis er konsistente i seg selv og med hverandre. - Og hvorfor dette også er et beviskriterium, har Gunver Kiene angitt i begrepet Cognition Based Medicine.

Jan Schweitzer skrev hovedartikkelen i dette nummeret av ZEIT. Han innrømmer at homeopati fungerer og forklarer denne effekten med sjanse, forventning og den magiske nimbusen som omgir homøopati.

Dette er alle akseptable arbeidshypoteser for videre diskusjon. Den eneste virkelige innholdsfeilen Jan Schweitzer går gjennom setningen:„I mellomtiden avviser en rekke seriøse studier at de små hvite perlene virker.“

Dette er rett og slett feil i dette skjemaet - og ikke bare fordi flertallet av studier bare motsatt, nemlig en effekt av „små hvite perler“ viser, men også av den enkle grunn at studier av rent metodologiske årsaker aldri kan bevise ineffektiviteten av en behandling. Studier kan bare bevise deres effektivitet, eller de kan ikke bevise det. Ikke-bevis for effektivitet er ikke et bevis på ineffektivitet.

Det er en feil, men en tilgivelig feil. Jan Schweitzer reproduserer her bare en uttalelse som er laget av en rekke selvutnevnte homøopatieksperter fra miljøet til den såkalte skeptikbevegelsen. Lignende uttalelser finnes på GWUPs nettside, ved Science-Blog og også av homøopatieksperten Edzard Ernst.

Hvorfor problemet med eksponering er et problem, men et relativt problem, er absolutt også verdt en egen artikkel. Her bare så mye: Prinsippet om forsterkning er ikke et grunnprinsipp, ikke et paradigme for homøopati - det er en rent pragmatisk del. Homøopatisk behandling foreskriver rettsmidler som kan forårsake lignende symptomer (kaffe for søvnløshet). Men man ønsker ikke å provosere virkningen av legemidlet - i dette tilfellet søvnløsheten - men bare en reaksjon av organismen. I de tidlige dagene av homøopati ble stoffene faktisk brukt i jevne målbare mengder. For å redusere den uønskede effekten ble det deretter logisk fortynnet. Den interessante effekten var at den uønskede effekten faktisk reduserte, men reaksjonen var fortsatt å bli fremkalt. Og det ble da trinnvis og rent pragmatisk at det vi kjenner i dag som potensiering.

Vi vet ikke hvorfor det fungerer. - men først: det er forskning (som fortsatt er i sin barndom), og for det andre er det mange ting i verden som vi ikke vet veldig godt om. Gravity, f.eks. kan beregnes og måles, men i utgangspunktet vet vi fortsatt ikke hvordan og hvorfor to svært fjerne gjenstander kan påvirke hverandre. (Hvor „vet“ to planeter av hverandre?) I dette henseende er problemet med TID at homeopati motsetter sunn fornuft (i stedet for noe vitenskapelig bevis) et relativt problem. Og hvis pasientlytting er det eneste som konvensjonell medisin kan lære av homøopati - det kan også være verdt en egen artikkel. (DZVhÄ)